Sara fortalte meg om en gang hun vant et par ski. Det hadde hun fra før av, så hun fikk “vinne” slalomski istedenfor. Lucky bastard. Mitt livs store lotterigevinster har så langt begrenset seg til en verktøykasse og et par Ole Brumm-sokker. Førstnevnte ble sannsynligvis vunnet på mammas lodd, bare at jeg var den heldige som fikk lov til å gå frem og ta all æren. Sokkene, derimot, var hundre prosent min fortjeneste. Med mammas penger, selvfølgelig, men hva venter du av en 6-åring?

Det bør kanskje nevnes at dette var i løpet av min Ole Brumm-frelste periode, der jeg hadde en plakat på døra som sa “Her bor Stine, og hun er en Ole Brumm-elsker” (laget på SFO, det jeg kontsant broderte små bilder, og brukte opp kommunebudsjettet på rammer til mesterverkene). Anyway, jeg brukte alle pengene jeg hadde fått hos mamma på lodd. Naturligvis for å vinne sokkene, ikke de andre tingene med sansynligvis høyere verdi. Totalsummen på mitt loddforbruk kunne nok ha gitt meg opptil flere sokkepar, men pytt-sann. Greia var jo at jeg vant! På lodd nr. 6, faktisk.

Gjett hvem som har fått åpenbart pappas hemmelige sjokoladelager! S-T-I-N-E M-A-R-I-E

 

Etter feiring tre dagers til ende. Etter åpning av ikke mindre enn to champagne-flasker (som jeg forresten var helproff på, om jeg så må si det selv). Etter at “Hurra for meg” har stått øverst på post-listen på bloggen min i to uker, må jeg vel selv jeg innse at det finnes grenser for hvor lenge jeg kan celebrere meg selv. Selv om jeg faktisk ble 18 år. La meg høre et siste hurra?

Nok om det. For en stund siden fant jeg min store kjærlighet, og gjett hva jeg fant i postkasa mi i dag? På selveste Valentinsdagen. It’s meant to be!

Akk. Selv om skjebnen kanskje ikke var helt på min side angående størrelsen, anser jeg det som en bagatell. Vi er fortsatt ment til å være sammen. Om ikke så altfor lenge skal jeg vandre (evt. stavre) meg frem med, nesen (bokstavelig talt) i sky, for dette er høye saker. Etter utallige knall og fall har jeg allerede innsett at det er høyst tvilsomt at jeg var født med ski på beina, og selv om sjansen sannsynligvis er betraktelig mindre for at jeg var født med stylter, skal jeg i alle fall gjøre mitt beste for å ikke bevise det motsatte.

Etter at 18 stykker av disse ble godt fordelt utover Sortland Videregående skole, var det vel et faktum at også jeg ble 18 år. Tydeligvis. Ytterdører, oppslagstavler, klasseromsdører og trapper ble dekorert med disse, om jeg får si det selv, særdeles flatterende brosjyrene.

Naiv som jeg var (er) trodde jeg at den ene jeg fant på talerstolen i aulaen var den eneste, men da jeg kom tilbake til bordet med brosjyren i hånda og et lite glis om munnen, fikk jeg beskjed om at den skulle henge der, og at det faktisk fantes flere. 17 for å være nøyaktig.

(Mulig jeg ser litt sjeløyd ut på bildet, men jeg er visst for gammel til å bry meg om slikt nå. Hehe, nææ.)

Selvfølgelig bestod min ultimate 18-årsdag også av en helaften på Narvesen kiosk. Min mor og en særdeles kunstnerisk kollega av henne fant ut at dette ikke skulle gå ubemerket hen, og lagde denne…greia. Hele kvelden prydet den den utslitte Narvesen-skjorta mi, til glede for de oppmerksomme. Klart, en (snart) 45-åring mente at det ikke var passende for en i hans alder å legge merke til ting i den høyden.

Herregud, så stor jeg har blitt.

PS.: Bilder av torsdagens begivenheter blir kanskje lagt ut, når de kommer meg i hende..
 
 

Jeg ankom Lødingen ti på ett. Jeg så for meg et lite opphold på solariumet, en tur på butikken før jeg i god tid skulle innta venteværelset hos tannlegen. Omstendighetene gjorde at “sola” ble avlyst for min del, men med lyst sinn tenkte jeg at jeg fikk sykle hjemom en tur da, og få litt mat i skrotten. Lettere sagt enn gjort. Definitivt.

Pilefrossen kom jeg endelig hjem til “hjem, kjære hjem”, og som den omtenksomme datra jeg er, henta jeg posten. Da jeg kom til huset var døra låst. Greit nok, jeg strakk meg opp for å ta nøkkelen de (forhåpentligvis) hadde lagt ut. Selvfølgelig legger vi ikke ut nøkler. Neida, jeg sier ikke mer. 0 nøkkel. Kaaaaaldt! Jeg tok en rolig joggetur rundt huset for å rekognosere alternative innkomstveier. Også der ble summen 0. Verandadører, vinduer, vaskeromsvinduer, katteluker, dørsprekker og nøkkelhull ble sjekket og vurdert som alternative veier inn. Men den gang ei. Jeg ble mer og mer frustrert, og følte en stor trang til å brøle ut høyt. Du synes kanskje det var i det meste laget? Vel, hendelsen valgte sin tid på måneden med omhu. Det viste seg i midlertid at både utbryter- og innbrytertalentene mine var glemt igjen på Sortland. Jeg satt meg på gelenderet og spiste godteri. Jeg er visst flinkere til det.

Min broder fra samme moder sa at de hadde mistet en nøkkel nedenfor trappen, men at de ikke hadde funnet den. Jeg kunne jo se om jeg fant den, sa han. Yeah, right. Men nød lærer naken kvinne at spinne. Jeg kunne nok ikke lære meg å smi nøkler, om jeg ville aldri så mye. Men jeg kunne kaste meg ned på alle fire og grave i snøen etter en forsvunnet nøkkel. Nevnte jeg at det var kaldt? Men nøkkelen så ut til å ha sunket i jorda, og så langt var jeg ikke villig til å gå. Enda.

Jeg tok en runde til rundt huset. Og hva kunne da mitt øye skue? Jo, et åpent vindu! Med barnesikring, though. Med friskt mot tok jeg av meg yttejakken (i minusgrader, d må det ihvertfall ha vært), og skviste armen min opp gjennom den lille sprekken. Ti centimeter til, og det hadde gådd. Ti centimeter.

Jeg ble frustrert, gikk til trappa, og endte opp med å sparke i jorda der nøkkelen forhåpentligvis lå. Et sted. Og der lå den. Etter alt, alt for mange iskalde titalls minutter ute. Endelig. Finally! På vei til døra tenkte med meg selv at hvis nøkkelen hadde for mye is til å gå inn i låsen, skulle jeg personlig ha presset den inn. Med makt.

Jeg slapp i midlertid å gå så langt, og kom endelig inn. Tjue minutter før jeg skulle sykle ned til tannlegetimen. Ute. Hutre. Jeg ble fylt med en indre glede når jeg fant to boller på kjøkkenbenken. Hellet var endelig på min side! Jeg stormet bort, tok en bit som jeg raskt spyttet ut igjen. Muggen bolle er aldri godt.

  

Jeg har vært på mitt første tupperware-party. Den uoffisielle oppgaven min var sofa-fyll, mens den offisielle var fullverdig, potensiell kjøper. Personlig så jeg på det som en fortreffelig måte å snike til seg pai og salat. Yummi.

Det var i tillegg en ypperlig mulighet til å få den ferskeste insidesladderen, og et innblikk i fire (delvis) voksne liv. Jeg fikk livlig beskrevet dårlig planlagte sexbutikk-besøk, reserve-ektemenn, knivstikking av søstre, og desperate søken etter kistenøkler (det finnes faktisk, uten at jeg helt kan skjønne hvorfor), mens jeg satt der, stum som en østers.

Nå har jeg fått min første Tupperwareboks, og føler meg definitivt klar til å tre inn i de voksnes rekker.

 

Runa og jeg startet det nye året på hybelen med is og varm hjemmelaget sjokoladesaus. En godt start med andre ord. Ellers har jeg selvfølgelig vært på salg. Ironisk i grunnen; jeg lar meg selv gå beskjerk med et bankkort (med penger). Det er tross alt mine penger, noe som kanskje kunne lagt en demper på salgs-stemningen, men det er ikke tilfelle. Ubetenksom som jeg er faller jeg for den ene tingen som ikke var på salg. Naturligvis står det også en bukse i kø, som tankene mine stadig besøker. Så foreløpig har salgskuppene mine begrenset seg til julegodter. Men ikke missforstå meg, jeg vil definitivt kalle det et kupp å kjøpe marsipan til halv pris.

Ellers har tatt i bruk min sagnomsuste Stine-power, og koblet opp høytalerne mine uten å måtte påberope meg hjelp fra mannen i etasjen under. Slike ord egner seg kun når sjokolade-sausen koker over hele komfyren.

Skills, men det visste du jo.
 

A watched pot never boils

Jeg koker grøt, har dårlig tid, og tar ordtaket helt bokstavelig. Jeg blinker febrilsk, og håper at kasserollen på den måten skal føle at den ikke blir “watched”. Hvis jeg skal holde øynene borte fra den noe særlig lengre kan du være helt sikker på at grøten etter all sannsynlighet enten vil bli brun eller spredt over hele komfyren. For hvis jeg først skal gjøre noe annet mens jeg venter på at grøten skal koke, kan du være sikker på at tiden skrues opp til turbo-fart. For så lang tid kan jeg umulig ha brukt.

(…though an un-watched pot always boils over, or gets burnt)

Maten er servert.
 

Alle mumler manisk tall. Enkelte kommer opp i svimlende summer, mens andre kommer ut av det og må begynne helt på nytt. Andre bruker tiden på å avbryte andres telling for å spørre om selvsagte spørsmål. Sakte, men sikkert, senker mørket seg over Lødingen-by. Menneskene er like effektive, og like målbevisste, og like innstilte på å komme hjem før morgengry.

Jepp, det er varetelling på Narvesen.

7 personer. 1 butikk. 2,5 timer. Og 565 tyggispakker.
  

Andre bloggere kan skrive hva de vil; jeg blir aldri, og jeg gjentar (sannsynligvis) aldri lei av jul og ferie. Jeg elsker å legge meg sent, for så å stå opp grytidlig sammen med småsøsken, for å momse pepperkaker og halvsove meg gjennom Julemorgen. Jeg elsker å alltid ha en unnskyldning for å konstant kunne spise kaker og andre herligheter. Jeg elsker…svibler.

Så langt har jeg pynta pepperkaker til den store gullmedalje. I dag var liksom siste sjanse til å få pynta pepperkaker til årets jul, og hva kan jeg si? “Det blir ikke det samme uten”. Til tider ble det litt turbo-pynting bare for å få pynta flest mulig, så kvantitet ble nok definitivt hevet over kvalitet.

Her er stadard-figurene, de som finnes i de fleste hjem, og alle vet hvorfor hører julen til. Fra venste: julenisse, engel, juletre, hjerte og gris. Grisen hører selvfølgelig til pga. marsiangrisen som er en like selvsagt del av jula som nissen selv.

Deretter kommer outsiderne. Fra venstre: julehesten, julekatten, juleelefanten og julegiraffen. Julehesten er muligens juleeselet Maria red på, og kan dermed ganske lett taes inn som en del av jula. Julekatten er sannsynligvis en fjøskatt, som bor i fjøsen sammen med fjøsnissen. Juleelefanten og julegiraffen er det kanskje litt vanskeligere å finne i juleevangeliet, men jeg skal gjør mitt beste..Alle rike folk som har høye tanker om seg selv bør i grunnen ha en egen elefant (minst én). Det har vi lært av å se på Aladdin. Og vi husker vel alle mektige kong Herodes fra Juleevangeliet. Julegiraffen er med for at juleelefanten ikke skal føle seg ensom.

Her kommer juledyrene de fleste ikke vet om: juledinosaurene. Disse er ganske selvfølgelige: de stod mellom kua og grisen i stallen der Jesus ble født. De er ikke så ofte nevnt i juleevangeliet, siden de fleste trodde at dinosaurer var utryddet på den tiden.

   

Alle har forlatt huset, og jeg er på mystisk vis alene i et hus som tidligere inneholdt 8 mennesker, én surke-pus, og én baby-pus. Jeg sitter midt på stuegulvet og hører på musikk, med høytalerne jeg, inntil et par minutter siden, trodde var smartere enn meg. Tekniske duppeditter har aldri vært min sterkeste side, derfor har jeg beholdt bruksanvisningen til når jeg igjen må trå til med Stine-power, og høytalerne skal kobles sammen på hybelen. Vi snakker forresten ikke om 5,1 surroundhøytalere, men høytalere av typen “til pc”. Men altså, jeg fikk det jo til.

Ellers har julen gått sin vante gang. Jeg har spist altfor mye ribbe, potetmos, saus, sjokoladepudding, julekaker og godter, og kommet til stadiet der jeg ikke tror at jeg noensinne skal bli sulten igjen. Jeg har ikke spist surkål, rødkål, brennende Christmas-pudding, dadler, tørket fiken, eller iskake med cognac-sjokolader. Jaja, så ble jeg ikke voksen i år heller. Kaffen smaker fortsatt ikke godt, den heller.

Jeg skal legge ut bilder av julen senere, når jeg har fått de. Jeg har fått nyss om et par heller lite sjarmerende bilder av meg selv. Gled dere.